All that is solid melts into air: Om en teori
For english text: Download here.
Tekst: Gustav Svihus Borgersen
Foto: Arild Juul
I forbindelse med utstillingen Cubism and Abstract Art på Museum of Modern Art (MoMA) publiserte den amerikanske kunsthistorikeren Alfred H. Barr i 1936 et skjema hvis hensikt var å ”avsløre” den moderne kunsten. Skjemaet er bygd opp av en rekke kunstnernavn og -ismer, og er arrangert på en tidslinje, med en rekke piler og kryssreferanser fra 1890-årene frem til 1935. Det minutiøse forsøket viser en vilje til å kartlegge kunsten og en tro på at dette er mulig, samt et ønske om å forklare og forevige den moderne kunstens mange utviklingstrekk for fremtiden, nærmest som en plansje kunstnere kan gå tilbake til for å la seg inspirere til nye og ubrukte stilistiske kombinasjoner. (Som en mulig forklaring på denne nær sagt naturvitenskapelige systematiseringen, kan det nevnes at Barr i ungdomsårene også hadde foretatt et lignende vitenskapelig grep i forbindelse med sin samling av sommerfugler.)
I motsetning til mange modernistisk orienterte analytikere, påpeker den amerikanske samfunnsviteren og kulturanalytikeren Marshall Berman (1940 – ) i 1982 at ingenting er evigvarende, ei heller det moderne prosjekt, slik dette ble forsøkt definert og systematisert av kunstanalytikere som eksempelvis Barr. I motsetning til Barr – som ikke lar politiske eller sosiale omveltninger få farge hans vitenskapelige forsøk på å forstå den moderne kunstens utvikling – påpeker Berman nettopp viktigheten av å se samfunnet og kulturen som et hele. Kunsten kan ikke avgrenses til noe autonomt, en segregert verden i verden. Kunsten har aldri oppstått i et vakuum. For Berman eksisterer litteratur, bildekunst, musikk, byplanlegging, fattigdom, teater etc. side om side, som lenker i den totale strukturen vi kan samle innunder det mangslungne begrepet ’kultur’. Hva Berman legger i modernitet og moderne mentalitet, er et spørsmål om bevissthet rundt politikk, sosiale strukturer og kunst, snarere enn et gjenkjennbart kunstnerisk stilistisk uttrykk. For å samle sine tanker inn under én fane, låner Berman et uttrykk fra Karl Marx, et uttrykk som blir tittelen på Bermans eget moderne manifest: All that is solid melts into air.
To be modern is to find ourselves in an environment that promises us adventure, power, joy, growth, transformation of ourselves and our world – and at the same time, that threatens to destroy everything we have, everything we know, everything we are… To be modern is to be part of a universe in which, as Marx said, “all that is solid melts into air”.
Konkrete kunstverk, arkitektoniske tendenser, politiske avgjørelser etc. påvirker uunngåelig vår bevissthet, enten vi er oss den kulturelle påvirkningen bevisst eller ikke.
Da Marshall Berman publiserte sin bok All that is solid melts into air: The Experience of Modernity, brøt den med mange av samtidens kulturteorier. I 1982 florerer de postmodernistiske kulturdiagnosene. Dette var tiden da man kunne forfekte den store fortellingens sammenbrudd. En tid der man kunne forkaste den modernistiske historieforståelsen med dens optimistiske framtids¬tro, og avskrive slike konstruksjoner som et resultat av en illusjon.
Slike synspunkt overrasker ikke modernisten Berman, ettersom han ser denne utviklingen som et resignasjonens element. Han påpeker at mange uttalt postmoderne teoretikere er så opphengt i sin tilbakevisning av det moderne prosjekt at diskusjonen er dømt til pessimisme. Berman understreker at det ikke er tapet av det gamle (forstått som det som én gang var å anse som moderne) som er det essensielle for kulturanalysen, men at også de postmoderne teoretikerne ser seg tilbake og benytter seg av historiske forklaringsstrukturer for å analysere kulturelle fenomener i samtiden. I så måte er postmodernismen, ifølge Berman, kun en avart av det moderne prosjekt. Det moderne er, på tross av det såkalt postmoderne påtrykket, befestet i samtidens kunst og kultur, og lar seg verken redusere til et skjema (jamfør Alfred H. Barr) eller avskrives som et avsluttet kapittel. For Berman er det moderne prosjekt smeltet inn i vår bevissthet.
All that is solid melts into air: Om en utstilling
Ved første øyekast kan det virke som om utstillingen ”Take Away” nettopp tematiserer det tapte. Avstøpningene av knuste skåler og forlatte kopper kan uten problem knyttes opp mot noe forhenværende. Umiddelbart kan det kanskje også virke som om utstillingstittelen inviterer til en refleksjon over en triviell hverdagstematikk: Et selskapsrom som hører fortiden til, er vrengt ut i en take away-kultur. Selv materialbruken – avstøpninger gjort i plast – later til å bekrefte at der vi i tidligere tider benyttet dyrebart porselen, bruker vi nå stort sett plast. Men dette er ingen sentimental utstilling hvor mentaliteten i vår samtid og vår praksis fremstilles som kald og upersonlig. Den synes snarere å innta en mellomposisjon, som en invitasjon til en refleksjon.
Dette representerer kun et umiddelbart inntrykk av utstillingens øverste lag. Det synes heller ikke å være en dom over hva vår samtid har mistet eller har forlatt. I en slik posisjon ville verkene ha blitt redusert til regressive uttrykk der den besøkende ble invitert inn i et pessimismens kunstrom hvor begreper som humor og fremtidstro kun ville ha vært et ekko fra fortiden. Det ligger en dobbelthet i utstillingen og tittelen ”Take Away”.
Som tilfellet er med Bermans analyse av moderniteten, består den moderne kulturen også i denne utstillingen av flere lag som forenes i ett flytende uttrykk, som Berman karakteriserer som ”(…)a paradoxical unity, a unity of disunity”: Takeaway-konseptets offentlige karakter er smeltet inn i en hjemlig selskapspraksis. Det verdiløse forbruksproduktet er tilført kunstverdi og presenteres som verdifullt. Utstillingstittelen er på samme måte flerfasettert: Betegner ’take away’ en tapt mentalitet, noe som er tatt bort fra kulturen? Betegner ’take away’ den bokstavelige kunstneriske praksisen der plastavstøpninger faktisk blir tatt av formene de er ment å etterligne? Betegner ’take away’ et utbredt krav om mobilitet i vår samtid? Vi blir her – uten instruksjon – plassert inn i en mellomposisjon.
De hule vakuumavstøpningene i plast og fotografiene av eksempelvis folketomme plastkaruseller uttrykker noe, og de er uttrykk for noe, men det er uvisst om vi her kan snakke om lengsel, latterliggjøring, sentimentalitet eller krass sosialkritikk. Skal man reflektere over tapet av en kulturell praksis mens plastens tilstedeværelse i kulturen latterliggjøres som et tomt substitutt, eller er det en konservativ praksis som humoristisk kommenteres nettopp gjennom denne materialbruken? Bermans insistering på at kunsten aldri kan forstås i et vakuum uten kulturhistorisk bevissthet, aktualiseres i disse mange vakuumavstøpningene. Han låner formuleringen ”All that is solid melts into air” fra Karl Marx nettopp for å illustrere en holdning til hvilken betydning et kunstuttrykk kan ha som bidrag til en bevissthet om det stadig skiftende kulturelle klima som omgir oss. Verkene som møter oss i ”Take Away”, kan derfor forstås som slike bevissthetsskapende påminnelser. Det er tross alt kun den besøkendes egen refleksjon som kan løfte avstøpningene ut av oppfatningen om at plast og takeaway-kultur er symptomer på den moderne bekvemmelighetskulturens forfall.